Lille Emilie startet sitt liv 7 uker og 2 dager for tidlig og de første 3 ukene av hennes liv bodde vi på sykehuset. Livet på sykehuset er spesiell når man har et barn som er født før tiden.
Som jeg også har skrevet før er det en spesiell stemning inne på nyfødt avdelinga.
Små senger og kuvøser står rundt om i rommet. Det høres små klynke og ”knirke” lyder fra dem innimellom. Ett tynt og spinkelt skrik høres fra en av sengene. Ellers er stemningen i rommet utrolig rolig. Alle beveger seg rolig rundt og snakker med lav stemme. En alarm går i ny og ned. Foreldre som går inn og ut for å se til sitt barn. Sitter i stoler i en krok i rommet med barnet hos seg eller titter inn i kuvøsen. De steller, mater og koser med sitt lille barn. Følelsene ligger utenpå, det er svært kort imellom glede og sorg.
På en av skjermene henger det en plakat hvor det står ” Her hviler lille jeg! Og rommet er mitt soverom… så husk å dempe stemmen din!”
Å bo sånn på sykehuset, borte fra hverdagen, er en veldig spesiell opplevelse. Vi lever i hver vår lille boble, hvor dagene består av å spise, drikke, sove, stelle, mate og være der for vår lille engel. Stundene sammen med henne er dyrebare og ofte snek jeg meg inn for kun å se henne sove eller for å legge henne på bringa og kjenne varmen hennes mot huden min. Alt rundt ble så fjernt. Alt som skjedde i verden ble satt på pause. Man sjekket telefonen men hadde nesten ikke krefter igjen til å svare på sms eller samtaler som har tikket inn. Når man var utenfor sykehusets kvite vegger gikk man kun og tenker på den lille og hvordan hun hadde det. Man fikk ett snev av dårlig samvittighet fordi man gikk ut for å få seg litt frisk luft eller for å gå en runde på butikker for å kjøpe ting man trengte. Man slo på tv’n men fikk ikke helt med seg hva som var på, men det føles god med lydene rundt seg. Som i sin egen lille verden. Vi svever rundt der og sier noen få ord til hverandre men har mer enn nok med seg selv og sitt. Heldigvis hadde vi Janne og Aurora der som vi hadde kjennskap til fra før som vi kunne snakke litt med innimellom.
Jeg skrev dagbok hele tiden jeg lå på sykehuset. Følelsene kommer fort tilbake når man leser de ord som ble skrevet den tiden.
Lille englene vår viste seg å være sterk og fin uten noen komplikasjoner eller problemer. Liten var hun men sterk som en liten okse ;) oppgaven var nå å starte å spise selv og legge på seg. Vi startet med ammingen noen få dager etter at hun kom til verden og skjønte straks at denne jenta hadde bestemt seg for å leve. En liten fighter hadde kommet til verden. 2 ml klarte hun å få i seg denne første gangen. 2ml tenker dere kanskje, det kan da ikke være noe særlig mye. Men for en liten som ikke helt har utviklet sugeevnene sine enda er dette veldig bra. Sugerefleksen er noe av det siste et barn utvikler der inne magen. Og når man får ett prematurt barn så kan man streve med å få barnet til å suge effektivt nok til å få i seg den maten den trenger på egen hånd. Men denne lille jenta sugde seg fast med en eneste gang. Og kurven på mengden gikk bare oppover og oppover. Veiing før og etter måltidene ble en rutine. Det blir ett stort fokus i hverdagen. Ammingen, frustrasjonen over at hun ikke får i seg nok, pumpingen og veiingen.
En liten prakt eksemplar av en pasient kalte legene og sykepleiene henne. Hun jobbet hardt og la på seg noen gram hele tiden. Dagene gikk og man ble tryggere og tryggere på hvordan man skulle håndtere dette lille nurket. Bytter av seng ble gjort. Gikk fra varmeseng til vanlig seng. Vi prøvde oss på å være ”kenguru-baby” og fikk forlate ”soverommet” en liten stund.
Og til slutt fikk vi endelig lov til å ta henne med på rommet og være mer selvstendig.
Så kom den dagen da vi skulle slutte med veiingen etter hvert måltid. Da viste vi at hjemreise snart står for tur. Må ærlig innrømme at å slutte helt med veiingen før og etter måltidene var en smule skremmende for da måtte man slippe kontrollen.
 |
| Dette bildet er tatt rett etter vi kom hjem fra sykehuset. Godt gjemt under pappas hånd. |
Etter tre lange uker på sykehuset kunne vi endelig få dra hjem. Nå skulle vi starte livet hjemme.
Nå er min lille prinsesse snart 6 mnd gammel og har vokst seg stor og fin. <3 utfordringene står på tur men vi prøver å takle dem så godt vi bare kan.
