Amming kos eller ett ork?

Amming var en spesiell opplevelse for meg. Man hører jo mange forskjellige historer både gode og dårlige mens man går gravid men jeg må ærlig innrømme at det ble helt annerledes enn jeg hadde forestilt meg.Nå etter at jeg er valgt å slutte med ammingen sitter jeg igjen med ett delt bildet på det hele.

For det første haddet jeg trodd at melka skulle komme av seg selv etter fødselen, ikke at man måtte pumpe seg i gang. Første møte med pumpen var litt skummelt og at man kun fikk ut små dråper var urovekkende. Hvor dum følte jeg meg ikke der jeg sprang, med par dråper i en sprøyte, opp til vesla. Og spreng som man følte dagen etter og skuffelsen over at d fortsatt kun kommer noen dråper var stor.
Men igjennom denne skuffelsen så var gleden stor når vesla begynte å suge første gang hun ble lagt til brystet. Denne delen av ammingen ble en stor glede.

For meg har tiden med ammingen vært fylt av frustrasjon og kos.
Frustrasjon over at jeg ikke klarte å produsere nok melk til lille prinsessa mi men kosen av å ha henne inntill seg og se henne kose seg.
Jeg vet mange sliter med ammingen derfor ønsker jeg å dele de tingene jeg fant ut var til nyttig hjelp for meg så kanksje kan jeg hjelpe noen andre. Siden det er ett virrvarr av informasjon og råd.

Jeg har brukt ammehjelpen på nett masse og har fått mange gode råd og tips.
Her er mine opplevelser. kanskje noen vil ha nytte av dem.

TETTE MELKEGANGER:
Jeg opplevde den tiden jeg bodde på sykehuset pga trekk på rommene fra aircondition. Trekk og kulde for pupp med melk er ikke bra. Så varme ullinnlegg, holde seg god og varm hele tiden, god ammebh som ikke strammer eller en god ammetopp, amme eller pumpe ofte og ta Lecitin tilskudd. (Lecitin får kjøpt på helsekostbutikker.) Akupunktur var noe jeg følte hjelpte meg.

"Tette melkeganger kan hos noen forebygges med å ta et kosttilskudd som heter Lecitin. Lecitin er en fettforbindelse som fungerer som emulgator, det vil si den får fett og vann til å binde seg til hver andre. Teorien er da at lecitinet har den effekten at den emulgerer melken, det vil si hindre den i å skille seg og da dannes ikke disse fettslintrene i melken.

Lecitin finnes i mye av den maten vi spiser, både naturlig forekommende og tilsatt for å emulgere for eksempel salatdressinger. Lecitin kan kjøpes på helsekostbutikker og er helt ufarlig å bruke under amming. Doseringen er 2 kapsler á 1200 mg morgen og kveld, altså 4800 mg i døgnet. 

NB! Dette er en mye høyere dosering enn det som står anbefalt på boksen.  Dosen ved tette melkeganger er høyere fordi midlet skal, via blodbanen videre ut i melkegangene og virke. For å komme helt ut dit trengs høyere doser. Hvis dette har effekt kan dosen, etter to uker uten tilstopninger, settes ned til 3 kapsler om dagen. Hvis det fortsatt ikke er tilstopninger kan dosen ytterligere reduseres." (tatt ut fra ammehjelpen.no)

MAT OG DRIKKE UNDER AMMINGEN.
Hva kan man spise eller ikke spise, hvor mye skal man drikke, ja spørsmålene lå i fleng når jeg startet med ammingen. Det jeg har lært denne tiden er først og fremst at man skal være flink med kostholdet, at man spiser 3-4 hovedmåltider og 2-3 mellommåltider. Dette både for at det skal være nok næring i melka og for at mamma skal ha nok næring, krefter og energi til å fungere i hverdagen.

hva man kan spise eller ikke, dette tror jeg vi må prøve oss frem med. klart noen typer mat som ikke anbefales pga allegifremkallende bør man jo holde seg litt borte fra. Men jeg har prøvd meg litt forsiktig frem for å se hva som mitt barn tåler eller hva hun fikk vondt i magen av. I tillegg fant jeg ut at det finnes krydder som gjør at vi får mindre melk.
   • Oregano
    • Peppermynte og spearmint
    • Timian
    • Salvie
    • Persille
    • Gravmyrt

Så er det drikke. På sykehuset ble vi fortalt at det var viktig å drikke mye og jeg sprang rundt med en flaske vann hvor enn jeg gikk en stund, men så fikk jeg følelsen av at dette ikke hjelpe meg i hele tatt. tvinge i meg vann selv om jeg ikke var tørst. Da jeg kom hjem leste jeg at man skal kun drikke vann når man er tørst og at for mye drikke kunne være med å redusere mengde melk. Sa dette også til helsesøster og hun sjekket dette med anbefalingene som rikshospitalet gir og dette stemmer. Jeg forandret mønstre til å kun drikke når behovet var der, og jeg la jo merke til at jeg var tørstere enn jeg vanligvis var, og dette ga meg mer melk.

HAR MOR DET BRA SÅ HAR BARNET DET BRA.
pass på å få nok hvile og ro, kom deg ut en tur i frisk luft, tren litt, nyt hverdagen og barnet ditt.

Dette er mine erfaringer av amming, kanskje noen kan ha hjelp av noe av dette. Jeg understreker at jeg ikke er fagperson på dette at dette kun er mine erfaringer etter å ha ammet mitt første barn.

Livet på sykehuset

Lille Emilie startet sitt liv 7 uker og 2 dager for tidlig og de første 3 ukene av hennes liv bodde vi på sykehuset. Livet på sykehuset er spesiell når man har et barn som er født før tiden.

Som jeg også har skrevet før er det en spesiell stemning inne på nyfødt avdelinga.

Små senger og kuvøser står rundt om i rommet. Det høres små klynke og ”knirke” lyder fra dem innimellom. Ett tynt og spinkelt skrik høres fra en av sengene. Ellers er stemningen i rommet utrolig rolig. Alle beveger seg rolig rundt og snakker med lav stemme.  En alarm går i ny og ned. Foreldre som går inn og ut for å se til sitt barn. Sitter i stoler i en krok i rommet med barnet hos seg eller titter inn i kuvøsen. De steller, mater og koser med sitt lille barn. Følelsene ligger utenpå, det er svært kort imellom glede og sorg.

På en av skjermene henger det en plakat hvor det står ” Her hviler lille jeg! Og rommet er mitt soverom… så husk å dempe stemmen din!”

Å bo sånn på sykehuset, borte fra hverdagen, er en veldig spesiell opplevelse. Vi lever i hver vår lille boble, hvor dagene består av å spise, drikke, sove, stelle, mate og være der for vår lille engel. Stundene sammen med henne er dyrebare og ofte snek jeg meg inn for kun å se henne sove eller for å legge henne på bringa og kjenne varmen hennes mot huden min. Alt rundt ble så fjernt. Alt som skjedde i verden ble satt på pause. Man sjekket telefonen men hadde nesten ikke krefter igjen til å svare på sms eller samtaler som har tikket inn. Når man var utenfor sykehusets kvite vegger gikk man kun og tenker på den lille og hvordan hun hadde det. Man fikk ett snev av dårlig samvittighet fordi man gikk ut for å få seg litt frisk luft eller for å gå en runde på butikker for å kjøpe ting man trengte. Man slo på tv’n men fikk ikke helt med seg hva som var på, men det føles god med lydene rundt seg. Som i sin egen lille verden. Vi svever rundt der og sier noen få ord til hverandre men har mer enn nok med seg selv og sitt. Heldigvis hadde vi Janne og Aurora der som vi hadde kjennskap til fra før som vi kunne snakke litt med innimellom.

Jeg skrev dagbok hele tiden jeg lå på sykehuset. Følelsene kommer fort tilbake når man leser de ord som ble skrevet den tiden.

Lille englene vår viste seg å være sterk og fin uten noen komplikasjoner eller problemer. Liten var hun men sterk som en liten okse ;) oppgaven var nå å starte å spise selv og legge på seg. Vi startet med ammingen noen få dager etter at hun kom til verden og skjønte straks at denne jenta hadde bestemt seg for å leve. En liten fighter hadde kommet til verden. 2 ml klarte hun å få i seg denne første gangen. 2ml tenker dere kanskje, det kan da ikke være noe særlig mye. Men for en liten som ikke helt har utviklet sugeevnene sine enda er dette veldig bra. Sugerefleksen er noe av det siste et barn utvikler der inne magen. Og når man får ett prematurt barn så kan man streve med å få barnet til å suge effektivt nok til å få i seg den maten den trenger på egen hånd.  Men denne lille jenta sugde seg fast med en eneste gang. Og kurven på mengden gikk bare oppover og oppover. Veiing før og etter måltidene ble en rutine. Det blir ett stort fokus i hverdagen. Ammingen, frustrasjonen over at hun ikke får i seg nok, pumpingen og veiingen.

En liten prakt eksemplar av en pasient kalte legene og sykepleiene henne. Hun jobbet hardt og la på seg noen gram hele tiden. Dagene gikk og man ble tryggere og tryggere på hvordan man skulle håndtere dette lille nurket. Bytter av seng ble gjort. Gikk fra varmeseng til vanlig seng. Vi prøvde oss på å være ”kenguru-baby” og fikk forlate ”soverommet” en liten stund.

Og til slutt fikk vi endelig lov til å ta henne med på rommet og være mer selvstendig.

Så kom den dagen da vi skulle slutte med veiingen etter hvert måltid. Da viste vi at hjemreise snart står for tur. Må ærlig innrømme at å slutte helt med veiingen før og etter måltidene var en smule skremmende for da måtte man slippe kontrollen.

Dette bildet er tatt rett etter vi kom hjem fra sykehuset.
Godt gjemt under pappas hånd.

Etter tre lange uker på sykehuset kunne vi endelig få dra hjem. Nå skulle vi starte livet hjemme.

Nå er min lille prinsesse snart 6 mnd gammel og har vokst seg stor og fin. <3 utfordringene står på tur men vi prøver å takle dem så godt vi bare kan.